Kunsten å miste en pappa

OVER SER DU: Pappa og jeg etter at jeg ble konfirmert i Risør Kirke i april i 1996.


FØRST: Altså. Jeg skriver ikke BARE om KJEMPEtriste ting som historier om høvdinger som dør og kunsten å miste en pappa i denne såkalte bloggen. Noen ganger skriver jeg om bare LITT triste ting også, som for eksempel kunsten å mislykkes med majones. Kanskje du heller vil lese om det?


MEN DET JEG VIL SI NÅ ER: Det finnes så mange måter å miste noen på. I neste nummer av magasinet HENNE har jeg for eksempel intervjuet to kvinner om å miste plutselig - og om å miste langsomt. Selv mistet mine to søstre og jeg pappa på den første måten. En dag sank han nemlig sammen over gitaren sin foran kjøkkenbordet. Han gikk ikke på flere bandøvelser. Han var 43, jeg var 21 og søstrene mine var midt i tenårene. Sorgen var monumental og vi fikk den rett i trynet.

Nå pleier jeg å si at han bor på en sky mellom Marius Müller og mormor. Hvis jeg skal forsøke å beskrive det, og det er det jeg skal, kan jeg for eksempel ta fram denne teksten om begravelsen:

”Kalstad, desember 2003:

Jeg ser dem komme. De håper jeg ikke står på trappen utenfor kapellet . Men det gjør jeg jo. Det de ønsker seg er: En spinkel tåre nedover et vinterblekt kinn. Et lydløst hikst når noen sier noe vakkert og til dels sant om den som er død. Men når noen synker sammen over en gitar for aldri å våkne igjen, og det uten forvarsel, er det to ting jeg ikke får til. Det ene er rent. Og det andre er pent.

Så jeg ser dem komme, og jeg venter på dem. De aller mest iherdige av dem har grudd seg i seks dager. Sovet dårlig. Kanskje lett etter passende ting å si. Nå går de litt motvillig ut av bilene sine mens de ber en aldri så liten bønn om at de nærmeste pårørende har trukket inn i det hvite kapellet der nede et sted. At de akkurat nå er ryddig dandert på første rad utstyrt med tre pakker kleenex og markedes beste vannfaste maskara. Men slik er det jo ikke. For jeg står som en påle på den kapelltrappen. Som en påle!

Så jeg ser dem komme, og jeg går ingen steder. De liksom sleper seg nedover kirkebakken iført støvete konfirmasjonsdresser, tykke vinterkåper og tapre ansikter. Ubehaget napper i dem som en litt plagsom puddel. Og de klamrer seg til hverandre i snødrevet og prøver å ikke falle på den blankskurte isen. Snille Jesus, ikke la meg gå på røven. Men penskoene har såler uten feste, og foran dem? Et minefelt av ny snø over gammel svall og sørgende som de blir nødt til å si noe til. Et eller annet. Hva som helst!

Så jeg ser dem komme, og nå ser de meg stå der. Ikke skyld på vinden når det går kaldt nedover ryggen på dem. Grøss? Så strekker de ut stive hender som for å trøste meg. Det de ikke vet, men snart skal komme til å oppdage, er at jeg i løpet av den siste uken er blitt forvandlet til en superheltinne. Som ikke gråter på kapelltrappen. Som holder pene taler på strømpelesten foran pappas kiste.
- Velkommen. Takk for at dere kom. Sett dere på femte rad til høyre, vi starter om tre minutter og fire sekunder.

Jeg er 21. Om to dager er det jul. Det er krig i hjertet mitt. Jeg har gevær på ryggen og sverd på innerlomma. Jeg kan ikke gå under nå.”

Så det finnes mange måter å miste noen på. Etter å ha mistet pappa på denne måten fikk jeg for eksempel mamma og den ikke særlig onde stefaren min til å sverge på at de skal leve til de blir minst 102. Men hvordan er det egentlig å oppleve at naturen går sin såkalte gang? Blir det noe enklere å miste foreldrene sine når de er gamle eller når man er mer voksen selv? Kanskje du kunne tenke deg å lese artikkelen min i HENNE som handler om dette. Den kommer i så fall ut ut den 15. mars! YAY!


Hvis du er skikkelig lei av død og fordervelse nå, foreslår jeg at du heller leser om koteletter. Av og til kommer de fra en kveite. Prekes.