torsdag 14. april 2011

Ikke akkurat cowboykaffe



(På bildet: Søster Netti, på Java i Oslo)

Min mormor, som nå bor på en sky ved siden av pappa og Marius Müller (jada, hun har øreklokker), var viden kjent for mye, men hvis jeg skal tegne et raskt bilde av henne, og det er det jeg skal, vil jeg trekke fram tre ting:
1. Hennes trillende, hjertesmilende latter som fikk de hvite krøllene til å riste.
2. Hennes utrolige evne til å svømme i ferskenfarget badedrakt med brillene på, mens hun sang, uten at hun ble våt i tidligere nevnte krøller.
3. Hennes ubeskrivelig tynne kaffe.

Nå må du ikke tro at Mor i Buvika var noe så trist som en gjerrigknark. Å, nei. Mor i Buvika var alt annet. Men når det gjaldt kaffe, foretrakk hun den beskjeden i styrke, grådig i mengde.

Du vil ikke tro hvilke mengder av kaffe som ble satt over, kokt, trukket, sjenket og drukket i Almeveien i Buvika i Risør fra 60-tallet og fram til hun trakk oppover til høyere skylag på begynnelsen av 2000-tallet.

Det ble drukket kosekaffe, feiringskaffe, babykaffe, kikkertkaffe, Casino- og Lykkehjulet-kaffe, brudekaffe, skilsmissekaffe, død- og fordervelse-kaffe og hver lørdag i mange mange år: Post-seilas-analyse og bløtkakekaffe.

Det sier seg selv at familier som fortærer så store mengder kaffe ville tatt sin død av det, hadde de gått over til hardere skyts, ja gud forby, espresso. Istedet sørget Mor i Buvika for at kaffen var akkurat sterk nok til å ikke kunne passere som te, og akkurat lang nok til at gjestene aldri ville gå hjem.

Hver påske dro Den Fryktede Karlsen-klanen til Mors barndomshjem, Strandbo på Kirkeholmen i Kragerø, for å skru på vannet, fikse doen, fjerne muselort og - ja, selvsagt, drikke kaffe. Den første kannen var alltid grusom.

- Å, kjære vene, dette smakte øde! sa Mor i Buvika på brygga på Kirkeholmen hvert eneste år.

Øde. Som når kjøkkenet har lagt dødt hele vinteren som en forlatt cowboyby, og kjelen ikke er blitt brukt til annet enn rekvisitt for utallige musefester. Historiens kanskje mest kaffetørste sørlandsslekt sørget raskt for å få kjelen innkokt og vatret igjen.

Alle vet at ingen kaffe er like god som mors eller mormors. Kanskje bortsett fra den på Java på St. Hanshaugen i Oslo. Når du står der og bestiller din kaffe, ikke akkurat cowboykaffe, snarere snobbekaffe, la oss en dobbel espresso med litt melk, så står han der, den langhårede baristaen og spør så klingende vakkert:

- Vil du ha macchiatoskum eller cortadoskum?

Når jeg svarer raskt og uten og tvile, ser jeg at han gir meg poeng i den usynlige kunder vi kan akseptere-boken sin. Som om livet blir akkurat litt lettere å leve hvis man vet nøyaktig hvordan ens kaffe bør være akkurat nå.

Akkurat nå bør min kaffe være sterk som krutt, svart som natten og ispedd et skinnende melkehåp flytende på toppen. Inntatt med en av de to eventyrlige søstrene, her den yngste, min Netti (avbildet i dag, på Java på St. Hanshaugen i Oslo), hun som klart foretrekker dagens kaffe med en liten klunk melk på toppen, nøyaktig slik Mor i Buvika åpenbart ville valgt.

Så kan vi drikke mer av den, og være sammen lenger, og snakke mer og aldri gå hjem fordi barne-tv er ferdig og det er leggetid midt i det gøye.

tirsdag 12. april 2011

En kotelett kan komme fra kveite


Min mor vokste opp på bryggekanten i Risør og spiste svinekoteletter til middag.
Min stefar vokste opp i relativt tørrskodde drabant-Oslo og spiste torsk til middag.
Begge deler fremstår strengt tatt som over middels mystisk, men at de fleste sørlendinger jeg kjenner ikke ville tatt en fisk i munnen om det så smalt (for å bruke et i denne sammenheng kraftuttrykk) kan ikke beskrives som noe annet enn tøysete.

For der svømmer den altså langs kysten, sprellfersk og duggfrisk, klar til å ende sine dager i en gryte når som helst, men sørlendingene? De vil ikke ha den. De få som tar seg bryet med å hente den opp sørger for å få sendt den ut av landsdelen fort som svint. Joda. Det finnes unntak. Menneh. Som kystfolk er vi sørlendinger lett diskvalifisert og patetiske, for vi burde jo egentlig ikke spist annet enn fisk til middag.

Uansett.

Jeg har ikke peiling på fisk. Min mor har alltid skydd det som pesten. Hvis hun virkelig må er det Findus (fiskepinner) og Bjellands (fiskeboller) som gjelder. Men som hennes fetter Laffen så raffinert oppsummerer. Dette er ikke fisk. Det har vært fisk.

Så jeg lurer på om det er påtide at jeg forsøker å utvide litt. Min fiskekonsum per i dag består i all hovedsak av nigirisushi eller sashimi fra Sun Sushi i Vogst gate eller Two Sushi Asiatisk Mat i Bentsebrugata 11. To fantastiske familiedrevne sjapper på Torshov begge deler. Den første like sur som The Soup Nazi i Seinfeld, den andre like blid som smiletjukkaskokken i Lady og Landstrykeren.

Utover dette? Sørgelig lite. En rask titt i fryseren, i det blå kombiskapet jeg arvet av motejournalist Kjersti som hadde arvet det av en ny-hippie-familie på Nesodden, viser fire frosne laksefileter. De har ligget der i et år, og av mystiske årsaker har jeg aldri lyst på dem. De smaker jo aldri fantastisk, gjør de vel?

Konspirasjonsteoretikere jeg kjenner (joda, dere vet hvem dere er) har plantet en stadig mer plagsom mistanke hos undertegnede: Frossenfisken i Norge er fandens verk. Frossenfisken i Norge er selve bunnslammet av fisk, paria-fisken, slemme-fisken, vonde-fisken. Den ferske fisken blir sendt på første klasse ut av landet i en helvetes fart.

Eller?

Det finnes unntak. Og bare jeg kommer inn på det, kjenner jeg den urolige følelsen av taksameteret som går. Fiskebutikkene i Oslo, de som virkelig virker, tar seg betalt så det svir. Det koster å handle ferskt. Selv torsken er blitt dyr. Men hei. Fisk er fest- og trøstemat. Så vi bestemte oss for å slå til, mediumsøs og meg selv.

I første etasje på det relativt nyåpnede Storosenteret ligger den fantastiske fiskebutikken Sjøveien (du kan gå inn direkte fra svalgangen mot gata, så slipper du hele kjøpesenterstresset). En stor kveitekotelett til to personer kostet cirka 130 kroner.

Kveitekoteletten (fortenk, det heter det, det er fantastisk) fikk selskap av i Woll-panna av meierismør, olivenolje, gul løk, hvitløk, bladpersille, rød og gul paprika (freste løken sakte først og tok den til side), stekte fisken på høy varme i noen minutter på hver side, tilsatte deretter løken igjen og hadde i paprikaen og persillen - og satte på lokket så det surret på lav varme i fem, seks minutter.

Hos Sultanen på Lilleborg (nok en av mine nabolagfavoritter) hadde vi kjøpt poteter, søtpoteter og jordskokker (synkende mengdemessig forhold), som vi skrellet og kokte møre og moste med rotmoseren fra Ikea som jeg vel har nevnt her før som noe jeg gjerne tar med meg i graven.

Se dette. Ble rett og slett Meget Vellykket.

ADVARSEL: Stor fare for instant trøtthet og trang til å slumre på sofaen. Bare littegranne.

Fisk. Jeg må lage det mer. Særlig hvit. Hm. Hva er det neste på lista?

søndag 27. mars 2011

Balkongmuffins med belgiske drivhusjordbær




Kjære venner.
Jeg har nå bestemt at det er vår. Det betyr at man kan drikke kaffe utendørs på ens splitter nye balkong. Det som er så fint med vår, er at det slett ikke er kaldt. HÅNEIDU. Mildt og deilig. MMMmmm.

Når det er vår, og etterhvert også sommer, må man jo spise bær. Du kan si mye rart om Belgia. De snakker altfor mange språk, har et minst like pussig monarki som oss og er litt for glade i Eurovision - men hei, de begynner å få draget på drivhusene sine. Så fuck sesongen. Jeg vil ha jordbær nå.

Så da ble det slik. På balkongen. I mars. Hurra for Norge. Hurra for Belgia.


Jordbærmuffins (omgjort fra Nigella Lawsons sitronmuffins)
6 stk, amerikansk størrelse
Røre:
125 gram mykt smør
125 gram hvetemel
125 gram sukker
2 egg
1 ts bakepulver
1 dl (cirka) overpriset jordbærjuice fra Sultanen
Noen jordbærbiter i hver

Pynt:

Melis
Mer av den overprisede jordbærjuicen, gitt
Jordbærskiver (Hva da sesong? Nå er det sommer. Punktum. Hurra for belgiske drivhus)

Fremgangsmåte:
Sørg for at alle ingrediensene er romtemperert (egg og smør ut av kjøleskapet i god tid, med andre ord). Rør sammen alt bortsett fra juicen. Når smøret ikke er klumper mer, spe med juicen til du får en tykk, men rennende røre. Fyll i muffinsformer av papir, cirka 3/4 fulle. Har du muffinsbrett, blir de mer sane i formen. Ha i noen jordbærbiter i hver. Ikke for mange, de avgir væske og vips sitter du igjen med noe som renner bare du ser på dem.

Stekes i cirka 20 minutter, i midten av ovnen, på 200 grader - eller til de er ferdige. Sjekk med en bakepinne, baby. Avkjøl helt før du pynter med melis rørt til glasur med den berømte juicen (se til at den ikke blir for tynn og rennenede, det griser som et helvete). Dekk hele muffinsen med skiver av jordbær. Uansett hvordan de nå måtte smake, ser de i allefall bra ut. Det kommer du faktisk ganske langt med.

KAFFEVALG: Finca Kilimanjaro fra Santa Ana i El Salvador (Kr 78 per 250 gram/Mat og Mer, Bjølsen). Tilberedt på presskanne.

mandag 7. februar 2011

Kjøkkenredskaper jeg elsker


1. Sautépanna mi fra WOLL med avtagbart skaft og glasslokk.
= Fikk til jul av Mor Leideren og Den Ikke Særlig Onde Stefaren for tre år siden. Har vært dypt elsket hver sekund siden. Aller helst vil jeg ha den med meg overalt. Senest på lørdag stappet jeg den i den tunisiske "Louis Vuitton"-reiseveska jeg kom i skade for å kjøpe på et marked i 2003, og dro til Tonsenhagen med den. Der gjorde den nytte for seg ved å preppe løk, hvitløk, paprika, squash og aubergine til den store ratatouillegryten. Generaldirektør Gregersen fyller tross alt bare tredve en gang.

2. Den japanske kokkekniven min fra Masahiro
= Fikk også til jul av tidligere nevnte familieoverhoder. Et våpen som er egnet til så mangt kan jeg avsløre, alt fra å leke slakterens datter på del av et rådyr til å jage misjonærer fra dørklokken. Denne har også vært ute og reist, ikke bare til Tonsenhagen, men straka vegen til Gran Canaria faktisk. Der hadde den kokketjeneste sammen med undertegnede da Mor Leideren feiret 50-års dagen sin i en digg villa med monsterutekjøkken og gassgrill. Vakkert, var det.

3. Steinmorteren fra Jamie Oliver.
= Innser at jeg har fått alt jeg liker til jul, og benytter anledningen til å takke slekta som virker og er geniale på gavefronten. Denne lille godklumpen står støtt og pent på benken og er liksom klar når som helst. For hva som helst. Man må bare elske den. Det krydderet jeg har denget mest på? Hele korianderfrø. Det lukter huset til min aller første kjærlighet. På grensa til poetisk, jeg vet.

4. Rotmoseren fra IKEA
= Kostet knapt en femtilapp og sørget liksom for at rotmoshimmelens porter åpnet seg. Hadde det ikke vært for den hadde jeg aldri lært at mandelpoteter ER best i stappe fordi de er så digg melne UTEN å være tørre (slik som Kerrs Pink, som er best til baking). Så slipper jeg å lure mer på det. Perfekt stappe på null komma niks. Jeg unner selv mine verste fiender å ha en slik i skapet.

5. Den digitale kjøkkevekten fra Camry
= Fikk i bursdagsgave (!) da jeg fylte 28 av Letti og Netti og deres respektive. Jeg ante på en måte ikke hva jeg skulle med den. Nå aner jeg på en måte ikke hvordan jeg skal klare meg uten den? Mel kan nemlig ta stor eller liten plass, grønnsaker er liksom ikke dyrket på form og, ja. Hvordan følge oppskrifter presis, uten denne? Ja, for den hender faktisk, stadig oftere, at jeg følger oppskrifter. Om ikke annet for å justere dem. Høhø. Tøff i trynet er jeg nemlig fortsatt. Og vet du, jeg har aldri lagd så god kaffe som nå. Det skyldes denne vekta (og nerdingen på Tim Wendelboes bibel, jaja).

6. Røregaffelen i tre fra Nille
Å ved Allah, som jeg elsker den røregaffelen. Den har lange tenner og langt skaft og den er smal og elegant og vakker. Hvorfor noen foretrekker å utsette seg selv og pannene sine for plast er simpelthen utenfor min forstand.

7. Arbeidslampen Forså fra IKEA
Den kostet latterlige 245 kroner, og er ikke bare så pen at det gjør vondt i Arne Jacobsen-hjerter (bare innrøm det!) - den er uhyre praktisk når man simpelthen nekter for å montere overlys, spotter, dimmere og hva pokker det er man liksom bør. Den kan flyttes rundt for å lyse opp hva det måtte være, alt fra mynte til Netti-drinken "Rihanna" til kraftbein til suppe på den stakkars elgen Einar.