Min kjære tante T i havgapet på Fie forteller at hun ofte leser Historien om en høvding når hun savner sin far, selveste kongen av Buvika. Nå bor han på en sky sammen med sin kjære Annemor fra Kjerkeholmen (bildet), som trakk opp til høyere skylag noen år i forveien. Fortsatt tenker vi på dem begge med kjærlighet i både sorg og glede, hverdag og fest, titt og ofte. Tante T sier at hun egentlig skulle ønske at minneordet om mor fra 2005 også lå her. Og det kan det vel? Så kan vi som kjente henne mimre litt ekstra når det nærmere seg både bursdagen hennes og jul! Mens vi spiser syrlige drops delt i to og er glade for at husa er hole.
TIL MINNE OM ANNEMOR KARLSEN (RISØR KIRKE):
Risør, 2005: Det er natt til torsdag tredje november. Klokken har forlengst passert det tidspunkt hvor folk flest mener det er fornuftig å sove. Snart, om en stund, skal de våkne opp til en ny dag. Jeg sitter ved mors seng på sykehjemmet og vil, men kan ikke sove. Vi vet ikke om hun vil gjøre som de andre, våkne opp til en ny dag. Det er derfor jeg sitter her. Hver dag gjør jeg bokstaver om til ord og setninger. Men det er umulig å skrive noe som gir mening i denne natten. Jeg gjør det likevel. Jeg skriver:
Tidlige morgen, regnlett, vennlig stille.
Døden står utenfor, men banker ikke på.
Han står der på trappa, sjenert, nesten blyg, og venter.
Vil ikke trenge seg på, vil ikke skille for tidlig.
Likevel utålmodig.
Et stearinlys i vinduet er i ferd med å brenne ned, jeg blåser det ut, tenner straks et nytt.
Mor puster og sover tungt.
Vi er likevel enige som få om hva vi skal mene om han som står utenfor og venter.
Han får gjøre som han vil.
Kommer han nå, i neste øyeblikk, eller det etter der, så er det greit for oss.
Vi inviterte ham ikke, nei han fikk så men ingen innbydelse til denne natten av oss.
Men vi visste han ville komme. Han gjør alltid det.
Nå bare venter vi her inne til han finner det rette øyeblikket. Vi er klare begge to. Mor og jeg.
Tidlige morgen, regnlett, vennlig, stille.
Jeg kunne brukt en evighet på å fortelle om hvordan vi har ventet på den ubudne gjesten. Jeg kunne fortalt mye om hvordan hun ikke døde denne morgenen, men snarere ettermiddagen etter, når vi alle var der – enten rent fysisk, eller i hjertene våre. Jeg kunne brukt sekunder og minutter på å si noe om hvor syk mor var de siste årene. Jeg kunne si at hun var så syk at vi innimellom måtte grave voldsomt rundt i hodene våre for å huske hvordan hun var før Alzheimersykdommen stjal henne fra oss. Jeg kunne stå her og fortelle om hvordan Far Ottar så henne svinne hen litt etter litt, dag etter dag, og hvordan han pleide henne slik bare en mann av kjærlighet kan gjøre. Men jeg skal ikke det. Jeg skal ikke det.
For det er ikke det som er mor for oss.
La oss heller feire mor Anna Karlsen med en god historie. Mor var veldig svak for slike.La oss ikke ta farvel. La oss heller fortelle historien om Annemor slik det skal leve videre.
Jeg har ikke tenkt til å legge meg opp i hvordan hver og en av dere vil fortelle deres. Men jeg vil gjerne gi dere deler av min.
Min historie begynner med et dikt om Kjerkholmen, skrevet av Edith Kaasa.
Et hvitmalt hus med skatter i
En hageflekk, en gressgrodd sti
Provinske roser, stikkelsbær,
Ringrose, blomkarse, plommetrær.
Et sund så grønt som nøkkeltjern
En jordbærstrand, en bolt av jern.
Og svaberg kledd med snegl og tang
Og måkeskrik og bølgesang
Og strå som nikker mildt i sol
Og tjæreblomst og blå fiol
En klatrekleiv å løpe i
Mot syn fra kollens topp så fri
Et utsyn over sund og fjord
Mot hus og tun og åkerfjord
Et fredens rike, sommerfred
En barneverdens ønskested.
Det var her mor ble født midt i desember
1928, på en dag da alle var glade for at husa var hole. Sundet lå kanskje ikke
som et blikk utenfor, og sommeren var litt mer enn et vindpust unna– men
Annemor kom til verden akkurat i tide til å vente på at våren skulle komme. Og
det var riktig flaks. Det tok nemlig ikke lang tid før våren og håpet ble
hennes favoritt.Mary, Ernst, Thilde, Irene og Annemor. Fem søsken høyt og lavt.
Far Olaf seilte på sjøen.
Mor Karen holdt stand på holmen.
De synger mye. Faktisk så mye at de begynner å snakke om det på øyene rundt. En typisk søndag kunne en tåtøyboer si til en annen
– Hva er den lyden?
Å, det er bare de gærne kirkholmjentene det.
Ernst stakkar, gjorde så godt han kunne som storebror, og fant seg tidvis i å bli kledd ut som juletre. Søstrene gikk rundt ham og sang om enebærbusker og gulvvasking over en lav sko – selv om det slett ikke var jul.
Mor var flink på skolen, så flink at hun hoppet over fjerde klasse. Senere, når hun ble eldre, sto hun i butikk og jobbet hos bakeren og hun elsket det. Alle de forskjellige menneskene som var innom i løpet av en dag. Hun så noe nytt og spennende i dem alle sammen.
Men aller mest spennende var en stram buvikaner fra Risør med egen sjekte. Han kom sjøveien til Kragerø med kameratene sine, og gjorde det mange vil kalle litt av kupp – når han fikk gifte seg med Annemor fra Kjerkholmen.
Du vet, hun som var så veldig pen.
Barna kom som perler på en snor.
Kjell Bjørn, Vidar, Kåre, Kari, Turid, Bente. 1,2,3,4,5,6.
Det krever sin kvinne å holde styr på sånt. Fra 1952 til langt utpå søttitallet smurte Mor i Buvika over 250 000 brødskiver. Hun var alltid hjemme når barna dro på skolen, alltid hjemme når de kom tilbake. Og hver søndag, når Ottar kunne la arbeid være arbeid, var det ut på tur, aldri sur, i båt, bil eller på ski.
I ferier var det telt som gjaldt. Og med så mange så arbeidsmaur med på laget tok det ikke lang tid før teltet var oppe. De merket alle stengene i fargekoder og øvde i hagen før de dro. Hver mann sin farge, hver mann sin stang! Ryktet forteller faktisk at denne gjengen brukte lenger tid på å tyte ut av bilen, enn på å sette opp teltet.
Kjære mor,
Du gjorde aldri forskjell på noen.
Du så noe godt i alle mennesker.
Du beskyttet alltid familien som en fugl med enorme, sterke vinger.
Du var uendelig stolt av barnebarna. Når folk kom til Buvika, pekte du på bildene av Vibeke, Magnus, Stine, Merete, Endre, Jarle, Linda, Hanne, Hilde, Kristian, Bjørnulf, Tallak og Håvard og sa: Du har vel sett veggen min?
Det var aldri kjedelig å snakke med deg. Du var nysgjerrig og hørte alltid på det vi hadde å si. Du delte syrlige drops i to, og sydde hullene på sokkene våre mens vi fortsatt hadde dem oss.
Du kledde deg i blått og rødt og løste alle kryssord helt perfekt.
Du sa: ho, ho – det er bare meg. Du drakk kaffen din med noe hvitt i, og rodde rundt Kirkolmen mens sundet lå som et blikk. De hvite hvite krøllene dine ristet av latter over vitsen noen nettopp fortalte.
Du badet på kjerkholmen i ferskefarget badedrakt med brillene på og sa: Skal det være en sukulade?
Men mest av alt, så sang du mor.
Du sang til og med Kan du se at våren kommer til søstrene dine på telefonnen, etter at du var blitt så syk at du ikke kunne snakke med dem lenger.
Kjære Mor –
Min historie om deg er nesten for god til å være sann. Og dem som i ettertiden hører den, men som ikke kan vite sikkert, ikke har sett dette med egne øyne, vil ganske sikkert ikke tro meg når jeg forteller det. Men jeg vet. Og de andre vet også. Så vi forteller den likevel. For kropper dør kanskje, men historier lever videre så lenge de blir fortalt.
Nå skal Hilde May og co få avslutte historien for denne gang med en sang. De skal synge ”Kan du se at våren kommer” av Herman Hermani. Takk for nå, og vær så god. Nynn gjerne med.
