Ode til Villa Varden i Risør

(se flere bilder lenger ned)

Glem St. Tropez. Glem Provence. Ja, glem Hamptons også, i grunn. Den beste ferien får du selvsagt på den norske rivieraen, og det soleklare valget faller på Risør - den hvite by ved Skagerrak. Ytterst i havgapet ligger den, den søte, lille, underfundige byen jeg var så heldig å vokse opp i. I år fikk jeg takket være noen usedvanlig snille mennesker plutselig anledning til å feriere her som turist i egen hjemby, med deilige dager i ferieparadiset som vi umiddelbart døpte Villa Varden.

Det hvite trehuset ligger hevet på en av heiene over byen, og fra takterassen ser du utover Stangholmgapet, Risørflekken, Enga, Grunnesund og Loch Ness-gapet. Å gå til Stavelin for å kjøpe livsviktige wienerbrød tar likevel bare fem minutter, og på baksiden av huset ligger selvsagt en deilig eplehage. Å se sola stige opp av havet mens du lager frokost på det gamle kjøkkenet (som har Nespresso-maskin) er knapt den verste måten å starte dagen på heller. Si meg, hva er det egentlig ikke å elske?

Eventyrlige fremmede venner som virker får noen ganger lov til å leie denne perlen. Hvis du kjenner det rykker i hjerterota, rop ut på lindajoachime@aller.no , så formidler jeg kontakt med villaeierene. Magisk. Absolutt magisk. 

Møt en veldig modig dame

Noen saker gjør definitivt mer inntrykk på meg som journalist og menneske enn andre. Her ser du en av dem. For i siste utgave av HENNE har jeg intervjuet søsteren til Tjostolv Moland som sitter dødsdømt i Kongo. Hun heter Kari. Hun er 27 år gammel. Hun har ikke sett broren sin på fire år. Likevel forsøker hun å leve så normalt som mulig. Det er ikke alltid så lett.

Selv synes jeg det krever mot å stå fram og snakke så åpent om en så sterk historie.

Dette er første gang Kari Moland snakker offentlig om Kongo-saken, og hun gjør det bare i dette intervjuet. 


Her snakker hun om forholdet til broren sin, og hvordan livet endret seg da Tjostolv og kameraten Joshua French ble fengslet og senere dømt for drap i Kongo.

Og hun forteller om det ubehagelige spørsmålet, det som måtte stilles:
- Skjøt du han sjåføren, Tjostolv?

Hvis du vil lese hva broren svarte, er det ikke for sent. Bladet er nemlig i salg litt til.

(Saken ble blant annet sitert på forsiden av VG og over en helside inni papiravisen. Den lå også på toppen av VG Nett)

Kunsten å miste en pappa

OVER SER DU: Pappa og jeg etter at jeg ble konfirmert i Risør Kirke i april i 1996.


FØRST: Altså. Jeg skriver ikke BARE om KJEMPEtriste ting som historier om høvdinger som dør og kunsten å miste en pappa i denne såkalte bloggen. Noen ganger skriver jeg om bare LITT triste ting også, som for eksempel kunsten å mislykkes med majones. Kanskje du heller vil lese om det?


MEN DET JEG VIL SI NÅ ER: Det finnes så mange måter å miste noen på. I neste nummer av magasinet HENNE har jeg for eksempel intervjuet to kvinner om å miste plutselig - og om å miste langsomt. Selv mistet mine to søstre og jeg pappa på den første måten. En dag sank han nemlig sammen over gitaren sin foran kjøkkenbordet. Han gikk ikke på flere bandøvelser. Han var 43, jeg var 21 og søstrene mine var midt i tenårene. Sorgen var monumental og vi fikk den rett i trynet.

Nå pleier jeg å si at han bor på en sky mellom Marius Müller og mormor. Hvis jeg skal forsøke å beskrive det, og det er det jeg skal, kan jeg for eksempel ta fram denne teksten om begravelsen:

”Kalstad, desember 2003:

Jeg ser dem komme. De håper jeg ikke står på trappen utenfor kapellet . Men det gjør jeg jo. Det de ønsker seg er: En spinkel tåre nedover et vinterblekt kinn. Et lydløst hikst når noen sier noe vakkert og til dels sant om den som er død. Men når noen synker sammen over en gitar for aldri å våkne igjen, og det uten forvarsel, er det to ting jeg ikke får til. Det ene er rent. Og det andre er pent.

Så jeg ser dem komme, og jeg venter på dem. De aller mest iherdige av dem har grudd seg i seks dager. Sovet dårlig. Kanskje lett etter passende ting å si. Nå går de litt motvillig ut av bilene sine mens de ber en aldri så liten bønn om at de nærmeste pårørende har trukket inn i det hvite kapellet der nede et sted. At de akkurat nå er ryddig dandert på første rad utstyrt med tre pakker kleenex og markedes beste vannfaste maskara. Men slik er det jo ikke. For jeg står som en påle på den kapelltrappen. Som en påle!

Så jeg ser dem komme, og jeg går ingen steder. De liksom sleper seg nedover kirkebakken iført støvete konfirmasjonsdresser, tykke vinterkåper og tapre ansikter. Ubehaget napper i dem som en litt plagsom puddel. Og de klamrer seg til hverandre i snødrevet og prøver å ikke falle på den blankskurte isen. Snille Jesus, ikke la meg gå på røven. Men penskoene har såler uten feste, og foran dem? Et minefelt av ny snø over gammel svall og sørgende som de blir nødt til å si noe til. Et eller annet. Hva som helst!

Så jeg ser dem komme, og nå ser de meg stå der. Ikke skyld på vinden når det går kaldt nedover ryggen på dem. Grøss? Så strekker de ut stive hender som for å trøste meg. Det de ikke vet, men snart skal komme til å oppdage, er at jeg i løpet av den siste uken er blitt forvandlet til en superheltinne. Som ikke gråter på kapelltrappen. Som holder pene taler på strømpelesten foran pappas kiste.
- Velkommen. Takk for at dere kom. Sett dere på femte rad til høyre, vi starter om tre minutter og fire sekunder.

Jeg er 21. Om to dager er det jul. Det er krig i hjertet mitt. Jeg har gevær på ryggen og sverd på innerlomma. Jeg kan ikke gå under nå.”

Så det finnes mange måter å miste noen på. Etter å ha mistet pappa på denne måten fikk jeg for eksempel mamma og den ikke særlig onde stefaren min til å sverge på at de skal leve til de blir minst 102. Men hvordan er det egentlig å oppleve at naturen går sin såkalte gang? Blir det noe enklere å miste foreldrene sine når de er gamle eller når man er mer voksen selv? Kanskje du kunne tenke deg å lese artikkelen min i HENNE som handler om dette. Den kommer i så fall ut ut den 15. mars! YAY!


Hvis du er skikkelig lei av død og fordervelse nå, foreslår jeg at du heller leser om koteletter. Av og til kommer de fra en kveite. Prekes.

Historien om en høvding

Min morfar. Han er borte. Jeg holdt tale i begravelsen hans. Jeg legger ut minneordet her selv om det ikke handler om mat. Men jeg kan jo nevne at Far i Buvika foretrakk sin løk skåret i terninger á 1 ganger 1 millimeter, og ikke tålte lukten av Grandiosa. Livretten hans var naturligvis selvfisket hummer. Han likte også brødskiver med bringebærsyltetøy


Til minne om Ottar Kristian Karlsen (30. april 1930 - 29. oktober 2011):
Historien om en høvding
”Si ikke med sorg at han er død, men si med glede at han har levd”

Teorien er fin. Men praksisen er vanskelig. For i dag er det tomt på kloden. Og nå hviler en ekte høvding.

Vi skal vinke farvel til en mann med glimt i øyet, en mann med myndighet og verdighet. En mann som var sikker på seg selv og hva han kunne, og som tok seg god tid når han fortalte historier – alltid med et tydelig poeng.

La oss fortelle historien om Ottar. La oss fortelle historien om Far i Buvika.

For meg begynner den slik: Da jeg var fem år gammel kom mamma, pappa og jeg hjem til en dugelig oversvømmelse. Et rør i Øvre Konvallveien hadde sprengt, og da vi åpnet døra til ytterboden flommet vannet ut som om det var rene Niagara. Og Linda på fem, jo, hun roper så høyt hun kan: Mamma, mamma! Vi må ringe til Far i Buvika!

Jeg var allerede da fullstendig overbevist om at Far i Buvika, han kunne fikse alt. Jeg regnet rett og slett med at vannet ville fordampe av seg sjøl hvis bare Far i Buvika kom gående opp bakken.

Jeg var ikke den eneste.

Ottar Kristian Karlsen har nemlig fikset sjektemotorer over telefon. Han pleide å spørre den som ringte:
”Javel, hva sier motoren da?”
Så måtte vedkommende etterlikne lyden før diagnosen kom. Ja, ryktene forteller faktisk at det fantes båtfolk i Risør som nesten hang opp bilde av Ottar ved siden av motoren bare for å få den til å oppføre seg pent.

Men kjære alle, nå har vi jo helt glemt begynnelsen. La oss ta det første først.


Det var en gang en over middels stor familie som holdt hus på en over middels stor odde innerst i en fjord.

Karen og Leonard bodde øverst på heia. Som perler på en snor fikk de barna Karl, Per Kåre, Ottar Kristian, Else Kamilla og Kari Leonora.

Tanter og onkler bodde bare en liten trosselengde unna.

Når de ville ha det riktig trivelig, og det ville de ofte, ropte Karen til slekta:

Kom, kom – vi spiser frokost på heia! Og slekta kom.

De satt der uten bord og rett på heia, med brødskiva i den ene handa og kaffekoppen i den andre. Vinden blåste som regel friskt rundt Sugga, og Leonard funderte ofte på hvordan han skulle vinne neste regatta. Sønnene hans sto i kø for å være mannskap. Den store drømmen for alle var selvsagt å få dra ut på fjorden i 3-mannsmåten helt aleine.

En dag var det endelig Ottars tur. Det blåste hvitt, og Leonard sto spent med armene i kors på land. Den klassiske Karlsen-rynka i panna var utvilsomt ekstra dyp denne dagen. Hvordan skulle gutten klare å få snudd båten helt aleine i så sterk vind? Det kom til å bli vanskelig, for ikke å si umulig.

Men Ottar var en sjømann med en plan. Han seilte rett inn i bukta på Lille Danmark, og der han kunne slå i mindre vind, før han satte kursen mot land igjen. Leonard nikket anerkjennende. Rynka forsvant. Yngstegutten hadde vettet i behold. Ja, gutten hadde faktisk blitt mann. På ordentlig.

Og den unge herr Karlsen dere, han var en usedvanlig pen mann. Strak i ryggen spankulerte han mot Solsiden og inn til Torvet. Når han passerte noen, fikk skipperlua et lite løft til hilsen. Vi trenger ikke være særlig begavet for å forestille oss at damene lå som langflate urheia-padder.


Men han hadde et problem. Karen på heia var under middels begeistret for livet på byen.
- Kan vi dra ut på byen? spurte Ottar
- Nei, svarte Karen.
- Kan vi dra ut i båten?
- Ja, selvsagt, svarte Karen.

Snakk om genistrek! Alle som ikke er tapt bak et ror, slik som jeg, vet at hvis du følger solgangsbrisen lenge nok så havner du til slutt i dameparadiset Kragerø. Og brått hadde gutta i Buvika fått seg en ny favoritthobby. På en av disse turene ble livet til Ottar snudd på hodet. Hjertet gjorde et ekstra hopp. Ikke fordi han hadde tjuvlånt den lekre finfrakken til Karl. Nei. Det var fordi han traff Annemor. Annemor fra Kjerkholmen. Du vet, hun som var så pen.

Hun hadde blondt hår med bølger i, en trillende latter, tre syngende søstre og en storebror de pleide å kle ut som juletre. Ottar falt selvsagt pladask. Det gjorde heldigvis Annemor også, og helt på begynnelsen av femtitallet stakk de til Sandefjord til å gifte seg. Annemor hadde cirka verdens største brudebukett av erteblomster. Ottar hadde pen og ren voksendress. Begge smilte fra øre til øre.

Ikke lenge etter ble Kjell Bjørn født, og deretter gikk det slag i slag. Vidar, Kåre, Kari, Turid ,Bente.

Og mens Annemor smørte noe sånt som 250 000 brødskiver og kokte en milliard liter tynn kaffe, jobbet Ottar fra morgen til kveld fra mandag til lørdag. Men når søndagen kom, ja da det slutt. Søndag var nemlig Annemordagen. Da gjorde de det ho helst ville. Og det var, selvfølgelig, å dra for å se på vann som lå som et blikk. Hele gjengen som sitter her framme er av den grunn trolig kretsmestere i søndagstur.

Som pappa viste Ottar ofte omsorg gjennom å hjelpe med praktiske ting. Dere skulle bare visst hva en kan få til med litt superlim og en eske med fire tomms spiker. For ikke å snakke om en gummistrikk og to fryseposer.

Så Risørs egen Reodor Felgen lagde selvsagt egne rattkjelker til ungene. Du vet, sånne som suste avsted i en rasende fart. Hvis de gikk i stykker, trakk ungene til Ottar dem ut til tremassefabrikken. Og der sveiset han dem sammen igjen på et blunk.

Hver høst ryddet Ottar unna både verktøy og oljesøl i mekanikerverkstedet i Almeveien. Han la svarte søppelsekker som duk på bordene og brukte livretten hummer som både mat og pynt til hele gjengen.

Det var godt du tidlig ble vant til å ha mye folk rundt deg, Far.

I tillegg til seks barn, fikk du fikk 13 barnebarn og 6 oldebarn. Med ektefeller, samboere og kjærester og rubb og stubb utgir det en aller nærmeste familie på cirka 38 personer pluss moms. Ikke mer enn det må være, skal vi tro dine beregninger.

Som dere skjønner er eventyret om Ottar først og fremst en kjærlighetshistorie. Både han og Annemor sa: Det beste med å være gift er at du slipper å tenke på deg selv, for det gjør den andre.

Og som du tenkte på Annemor. Da Alzheimer sakte men sikkert stjal henne fra oss, vek du aldri fra hennes side. Du pleide henne slik bare en mann av ekte kjærlighet kan gjøre.

Hvis Karen på heia, som var en trofast bedehusdame som aldri strikka på søndag, skulle valgt et bibelvers til Ottar og Annemor – så hadde hun kanskje valgt det de kaller for Kjærlighetens vei. Det går sånn:

”Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten.”

De seks søsknene Karlsen, selveste mini-høvdingene, har bestemt at det er akkurat det som skal stå under navnene Annemor og Ottar Karlsen når de nå får ligge ved siden av hverandre igjen:

Størst av alt er kjærligheten.

Så kjære høvding, kjære justisminister, pappa, svigerfar, bestefar, oldefar, bror, venn, vaktmester, Reodor Felgen, McGyver, og seiler. Kjære Ottar. Du var forsynt, du nå.

Ikke engang nykokt hummer ville du ha. For et par uker siden sa du faktisk at måkene kunne få den i stedet. Så greit. Du har gjort jobben din. Stammen må klare seg selv. Da er det godt du har lært oss mye somer både lurt og fiffig. Takk for at du alltid var der for oss.

Takk for at du lærte oss at det er bedre å ha 38 av sine nærmeste slektninger rundt et trangt kaffibord enn å sitte alene i en ballsal.


Takk for at du lærte oss hvor viktig det er å gjøre så godt du kan uansett jobb, stilling eller oppgave. Takk for at du ga oss ansvar, og trodde på oss.

Så er vi kanskje litt usikre på om vi skal takke for at du lærte oss at det er mulig å blande alle malingsrestene du har og likevel alltid få en nyanse av spygrønt. Du smilte like fornøyd bestandig og sa: Grønt er skjønt og det passer til alt!


Men nå, Far i Buvika, nå hviler du hånden rolig mot ditt ratt
Og gnukker tommelen mot midskipsmerket
Du vet at for denne gang, din kurs er riktig satt

Nå skal Lars synge deg inn hildringstimen. Der er det nemlig godt å seile. I våre hjerter synger du alltid med, akkurat slik du gjorde bare noen timer før du sa sayonora for siste gang. Kjære alle sammen, det blir lett å fortelle historien om Far i Buvika. Om, om og om igjen. For kropper dør kanskje, men mennesker lever videre så lenge noen forteller historien om dem.

Men i dag er det tomt på kloden. Og her hviler en høvding. LES OGSÅ: Pappa bor på en sky mellom mormor og Marius Müller

Kunsten å mislykkes med majones

(Majones: saus av eggeplomme og olje)
Begynn med å jazze deg opp ganske kraftig. Dette er dagen. Nå skal det skje. Jeg, meg og vispen min. Til helvete med latterlige hjelpemidler som Kenwood. Den man elsker tukter man! Det skal vispes for hånd!

Forbered deg ved å krysssammenlikne Julia Child og Ingrid Espelid Hovig og deres respektive syn på Kunsten å Lage Majones. Trinn for trinn. Noter deg udiskuterbare vitenskapelige fakta som at ett egg er i stand til å absorbere maksimum 175 gram væske. Overskrider du denne mengden, vil det unevnelige skje: Sausen blir tynn eller skiller seg. Du vet at hemmeligheten ligger i å tilsette ekstremt lite olje av gangen samtidig som at du pisker som et, eh, pisket skinn. Du har øvd på å helle olje i sakte film med venstre hånd. Du har lagt opp alle ingrediensene i kronologisk rekkefølge, og fremsagt Julia Childs oppskrift som om det var en Shakespeare-sonate.

Så er du i gang. Du føler kanskje at noen burde spilt en liten innledende fanfare. Du holder øye med oljen, ikke sausen. Du smiler for deg selv. Etter å ha tilsatt 1/2 til 1 dl av oljen lurer du på hva Julia Child egentlig mente med at "nå vil sausen tykne til en svært fast krem, og den kristiske perioden er over". Væsken er ikke i nærheten av å kunne stille i klassen krem. Svetten begynner å piple. Du pisker enda raskere samtidig som du nærmest på akrobatisk vis kaster genseren uten å stanse. Ingenting skjer. Faen, hvor lang tid kan det ta???

Så, som når himmelens porter åpner seg, inntreffer det lykkelige øyeblikk hvor sausen tykner og blir til nettopp det. Halleluja! Det finnes en majonesgud!

Utmattet og lykkelig legger du ned vispen (som selvsagt var temperert på forhånd, det samme med bollen). En nummen følelse sprer seg i hele kroppen etter at du faktisk har vispet sammenhengende i tre kvarter.

Glisende som en nypult jomfru stikker du fingeren prøvende ned i herligheten og fører den til munnen. Du lukker øynene for å smake på kunstverket.

Avslutningsvis fastslår du at den lille majonesbabyen din smaker Høgg Høggesen og Høggesens hele slekt og venner fordi du har brukt en olivenolje som er gått ut på dato.

Grip etter nærmeste champagneflaske, tøm den og gråt deg i søvn.

Ikke akkurat cowboykaffe

(På bildet: Søster Netti, på Java i Oslo)

Min mormor, som nå bor på en sky ved siden av pappa og Marius Müller (jada, hun har øreklokker), var viden kjent for mye, men hvis jeg skal tegne et raskt bilde av henne, og det er det jeg skal, vil jeg trekke fram tre ting:
1. Hennes trillende, hjertesmilende latter som fikk de hvite krøllene til å riste.
2. Hennes utrolige evne til å svømme i ferskenfarget badedrakt med brillene på, mens hun sang, uten at hun ble våt i tidligere nevnte krøller.
3. Hennes ubeskrivelig tynne kaffe.

Nå må du ikke tro at Mor i Buvika var noe så trist som en gjerrigknark. Å, nei. Mor i Buvika var alt annet. Men når det gjaldt kaffe, foretrakk hun den beskjeden i styrke, grådig i mengde.

Du vil ikke tro hvilke mengder av kaffe som ble satt over, kokt, trukket, sjenket og drukket i Almeveien i Buvika i Risør fra 60-tallet og fram til hun trakk oppover til høyere skylag på begynnelsen av 2000-tallet.

Det ble drukket kosekaffe, feiringskaffe, babykaffe, kikkertkaffe, Casino- og Lykkehjulet-kaffe, brudekaffe, skilsmissekaffe, død- og fordervelse-kaffe og hver lørdag i mange mange år: Post-seilas-analyse og bløtkakekaffe.

Det sier seg selv at familier som fortærer så store mengder kaffe ville tatt sin død av det, hadde de gått over til hardere skyts, ja gud forby, espresso. Istedet sørget Mor i Buvika for at kaffen var akkurat sterk nok til å ikke kunne passere som te, og akkurat lang nok til at gjestene aldri ville gå hjem.

Hver påske dro Den Fryktede Karlsen-klanen til Mors barndomshjem, Strandbo på Kirkeholmen i Kragerø, for å skru på vannet, fikse doen, fjerne muselort og - ja, selvsagt, drikke kaffe. Den første kannen var alltid grusom.

- Å, kjære vene, dette smakte øde! sa Mor i Buvika på brygga på Kirkeholmen hvert eneste år.

Øde. Som når kjøkkenet har lagt dødt hele vinteren som en forlatt cowboyby, og kjelen ikke er blitt brukt til annet enn rekvisitt for utallige musefester. Historiens kanskje mest kaffetørste sørlandsslekt sørget raskt for å få kjelen innkokt og vatret igjen.

Alle vet at ingen kaffe er like god som mors eller mormors. Kanskje bortsett fra den på Java på St. Hanshaugen i Oslo. Når du står der og bestiller din kaffe, ikke akkurat cowboykaffe, snarere snobbekaffe, la oss en dobbel espresso med litt melk, så står han der, den langhårede baristaen og spør så klingende vakkert:

- Vil du ha macchiatoskum eller cortadoskum?

Når jeg svarer raskt og uten og tvile, ser jeg at han gir meg poeng i den usynlige kunder vi kan akseptere-boken sin. Som om livet blir akkurat litt lettere å leve hvis man vet nøyaktig hvordan ens kaffe bør være akkurat nå.

Akkurat nå bør min kaffe være sterk som krutt, svart som natten og ispedd et skinnende melkehåp flytende på toppen. Inntatt med en av de to eventyrlige søstrene, her den yngste, min Netti (avbildet i dag, på Java på St. Hanshaugen i Oslo), hun som klart foretrekker dagens kaffe med en liten klunk melk på toppen, nøyaktig slik Mor i Buvika åpenbart ville valgt.

Så kan vi drikke mer av den, og være sammen lenger, og snakke mer og aldri gå hjem fordi barne-tv er ferdig og det er leggetid midt i det gøye.

En kotelett kan komme fra kveite

Min mor vokste opp på bryggekanten i Risør og spiste svinekoteletter til middag.
Min stefar vokste opp i relativt tørrskodde drabant-Oslo og spiste torsk til middag.
Begge deler fremstår strengt tatt som over middels mystisk, men at de fleste sørlendinger jeg kjenner ikke ville tatt en fisk i munnen om det så smalt (for å bruke et i denne sammenheng kraftuttrykk) kan ikke beskrives som noe annet enn tøysete.

For der svømmer den altså langs kysten, sprellfersk og duggfrisk, klar til å ende sine dager i en gryte når som helst, men sørlendingene? De vil ikke ha den. De få som tar seg bryet med å hente den opp sørger for å få sendt den ut av landsdelen fort som svint. Joda. Det finnes unntak. Menneh. Som kystfolk er vi sørlendinger lett diskvalifisert og patetiske, for vi burde jo egentlig ikke spist annet enn fisk til middag.

Uansett.

Jeg har ikke peiling på fisk. Min mor har alltid skydd det som pesten. Hvis hun virkelig må er det Findus (fiskepinner) og Bjellands (fiskeboller) som gjelder. Men som hennes fetter Laffen så raffinert oppsummerer. Dette er ikke fisk. Det har vært fisk.

Så jeg lurer på om det er påtide at jeg forsøker å utvide litt. Min fiskekonsum per i dag består i all hovedsak av nigirisushi eller sashimi fra Sun Sushi i Vogst gate eller Two Sushi Asiatisk Mat i Bentsebrugata 11. To fantastiske familiedrevne sjapper på Torshov begge deler. Den første like sur som The Soup Nazi i Seinfeld, den andre like blid som smiletjukkaskokken i Lady og Landstrykeren.

Utover dette? Sørgelig lite. En rask titt i fryseren, i det blå kombiskapet jeg arvet av motejournalist Kjersti som hadde arvet det av en ny-hippie-familie på Nesodden, viser fire frosne laksefileter. De har ligget der i et år, og av mystiske årsaker har jeg aldri lyst på dem. De smaker jo aldri fantastisk, gjør de vel?

Konspirasjonsteoretikere jeg kjenner (joda, dere vet hvem dere er) har plantet en stadig mer plagsom mistanke hos undertegnede: Frossenfisken i Norge er fandens verk. Frossenfisken i Norge er selve bunnslammet av fisk, paria-fisken, slemme-fisken, vonde-fisken. Den ferske fisken blir sendt på første klasse ut av landet i en helvetes fart.

Eller?

Det finnes unntak. Og bare jeg kommer inn på det, kjenner jeg den urolige følelsen av taksameteret som går. Fiskebutikkene i Oslo, de som virkelig virker, tar seg betalt så det svir. Det koster å handle ferskt. Selv torsken er blitt dyr. Men hei. Fisk er fest- og trøstemat. Så vi bestemte oss for å slå til, mediumsøs og meg selv.

I første etasje på det relativt nyåpnede Storosenteret ligger den fantastiske fiskebutikken Sjøveien (du kan gå inn direkte fra svalgangen mot gata, så slipper du hele kjøpesenterstresset). En stor kveitekotelett til to personer kostet cirka 130 kroner.

Kveitekoteletten (fortenk, det heter det, det er fantastisk) fikk selskap av i Woll-panna av meierismør, olivenolje, gul løk, hvitløk, bladpersille, rød og gul paprika (freste løken sakte først og tok den til side), stekte fisken på høy varme i noen minutter på hver side, tilsatte deretter løken igjen og hadde i paprikaen og persillen - og satte på lokket så det surret på lav varme i fem, seks minutter.

Hos Sultanen på Lilleborg (nok en av mine nabolagfavoritter) hadde vi kjøpt poteter, søtpoteter og jordskokker (synkende mengdemessig forhold), som vi skrellet og kokte møre og moste med rotmoseren fra Ikea som jeg vel har nevnt her før som noe jeg gjerne tar med meg i graven.

Se dette. Ble rett og slett Meget Vellykket.

ADVARSEL: Stor fare for instant trøtthet og trang til å slumre på sofaen. Bare littegranne.

Fisk. Jeg må lage det mer. Særlig hvit. Hm. Hva er det neste på lista?